Kaninavl

Denne artikkelen beskriver hvordan vi velger å gjøre ting hos oss, men inneholder også noen allmenne fakta om paringer, genetikk og avlsarbeid.

Lotus med ungene sine

Avl for selvforsyning

Vi avler for å få kjøtt og et mer variert kosthold, men selv om det er mat som er hovedtanken, er vi nøye med valg av avlsdyr for trivsel hos både dyr og mennesker. Dyrene skal trives med oss og vi skal trives med dyrene. Gode morsegenskaper er også viktig, samt til dels en viss størrelse på dyrene, uten å gå i ekstreme proposjoner. Helse og gemytt kommer alltid før utseendet.

Valg av rase og avlsdyr

Hovedrasen vår er rex, men det kommer titt og ofte én og annen rase innom også. Rexen gir en særegen pels, som gir et fint grunnlag for bruk av pels og skinn som biprodukt av kjøttproduksjonen. Rexen er en trivelig rase på generell basis, og den blir passelig stor. Stor nok til god kjøttfylde, men liten nok til å ha en greit kort veksttid før de er slakteklare. Rasevalget var allikevel på grunnlag av at dette er rasen jeg (Eva-Lena) liker best.

Angående raser, kan man bruke akkurat den rasen man selv ønsker! Alle kaniner kan spises, det bare varierer hvor mye kjøtt hver enkelt kanin gir. Noen gir mye kjøtt, men bruker lang tid på å vokse, andre er slakteklare tidlig, men gir lite kjøtt. Det finnes mange raser – og blandinger – og man velger bare etter sitt bruk og sine ønsker.

Enkel genetikk

Svært forenklet forklaring på genetikk er at du får mer av det du har. I dette ligger både det du ser, men også det du ikke ser. Det foreldredyrene bærer på av genetiske variasjoner kan gis med videre hos avkom – både synlig og skjult. Dette gjelder også adferd. Aggressivitet kan gå i arv i samme grad som farger sykdommer, derfor er det viktig å velge trivelige, trygge og friske dyr i avlen. Det hjelper ikke om dyret er aldri så vakkert, om helse og gemytt ikke er å spare på.

En erfaren oppdretter kan systematisk avle frem gode egenskaper ved å bruke noen dyr med mindre gode egenskaper, men en tommelfingerregel er å kun holde seg til dyrene man trives med.

Når det kommer til farger og forventede farger hos avkom, har både fargen foreldredyrene har, men også fargene de bærer på i genene sine mye å si for hva man kan kunne få hos avkom. Genene deles inn i dominante og i recessive gener. De dominante trumfer over de recessive, men avhengig av genkoden foreldredyrene bærer på, kan et dobbelt par av de recessive (dvs om både mor og far bærer genet) komme til syne i avkom. Alle avkom arver ett gen fra mor og ett fra far. Derfor får de enten to dominante gener, to recessive gener, eller ett av hver.

Et eksempel, der A er dominant gen, og a er recessiv: I vårt eksempel er A for normalpelset, mens a er for rexpelset. La oss si at far har to gener for normalpelset (AA) og mor har to gener for rexpels (aa). Da kan man sette opp regnestykket slik:

AA/aaaa
AAaAa
AAaAa

Ut i fra denne tabellen og regnestykket vil ingen av avkommene få rexpelsen (aa) til mor, men alle vil bære det (Aa). Det er kun det dominante (A) som kommer til uttrykk. Parer vi derimot en bærer av rexpels (Aa) med en recessiv (aa), vil regnestykket se slik ut:

Aa/aaaa
AAaAa
aaaaa

I dette regnestykket er det 50 % sjanse for at avkommene vil ha rexpels (aa), og 50% sjanse for å få bærere (Aa). I neste eksempel parer vi to bærere (Aa) med hverandre:

Aa/AaAa
AAAAa
aAaaa

Ved denne paringen, har vi 25 % sjanse for å få ren normalpelset (AA), 50 % sjanse for å få rexbærer (Aa) og 25 % sjanse for å få rexpels (aa).

Dette gjelder selvsagt ikke kun pelsstruktur, men også for alle andre genetiske anlegg, også arvelige sykdommer. Derfor kan det også ligge sykdommer i genene lenge før det blir oppdaget. Dette vil jeg skrive litt mer om senere i denne artikkelen.

Rexbærer ungkanin og rexpelset kaninunge

Paring og drektighet

Hos oss starter avlssesongen når kaninene selv er klare etter vinteren. Vi pleier sette huene sammen med hannen de skal pare, også går det gjerne av seg selv. Noen ganger bruker de lang tid på å bli paringsklare, mens andre ganger skjer det nesten rett over nyttår. Det er flere faktorer som spiller inn, blant annet temperaturer, tilgang på rikelig og fersk mat m.m.

Når vi ikke lar huene stå med hannen de skal pare, men heller setter vår lit til kortere møter, prøver vi å treffe når hua er i brunst. Da er kjønnsåpningen rødere, men hun kan også reagere ved å stille seg opp for oss når hun får kos. Da vet vi at hun er klar. Andre ganger er ikke tegnene så tydelige, men hun tillater hannen allikevel.

Selve paringen er over på sekunder. Akten avsluttes gjerne med at hannen “besvimer” (stivner og faller av hua til siden). Etter noen minutter gjentas prosessen. Litt avhengig av situasjonen, velger vi om hannen og hunnen skal få stå sammen for selskapets skyld frem til fødselen nærmer seg, eller om de skilles så hua får fred.

Hua går drektig i 28-32 dager. Før fødsel bygger hua rede av halm og egen pels hun napper ut. Tidligere leste jeg et sted at dersom hunnen bygger rede tidligere enn 17 dager inn i drektighet, er hun bare innbilt drektig. Etter 17 dager er hun drektig. Dette har jeg ingen erfaring med at stemmer. Jeg har hatt huer som har bygget rede allerede timer etter paring, og andre som har bygget rede et par timer før fødsel. I naturen bygger hunnene reder i hulene sine, og ønsker naturlig å søke til skjul for å plassere ungene der. Våre kaniner har tilgang på hus, og når hunnene lager rede, graver de også igjen inngangen til huset sitt for å skjule det for rovdyr.

Det er viktig å ta ut hannen i god tid før termin, for å unngå at hunnen blir drektig på nytt med én gang. Hun kan faktisk bli drektig på nytt i løpet av noen få dager før fødsel, som et av få dyr, men bør få bruke energien sin på kullet hun skal fostre opp i utgangspunktet.

Hannen forsøker paring, men hua var ikke klar helt enda.

Mor og unger

Først og fremst er det viktig å la mor få ha ungene sine i fred så mye som mulig. For mange hunnkaniner, er det veldig stressende at vi roter for mye med ungene, og hvis hun stresser for mye, kan hun ende med å ta livet av sine egne unger.

Allikevel er det viktig å sjekke at alle ungene har det bra med jevne mellomrom – og er ikke hunnen så fortrolig med at du styrer med redet, kan det være lurt å putte henne i et bur i mellomtiden. Jeg sjekker ungene kjapt når jeg ser at de har kommet til verden, og fjerner eventuelt døde unger, slik at de ikke ligger og råtner i haugen. Unger med defekter eller store skader blir også fjernet, men det er heldigvis sjeldent. Ungene fødes blinde, døve og pelsløse, men pelsen vokser fort.

Kaniner vier ikke mye oppmerksomhet til ungene sine de første ukene. I naturen graver de igjen gangene til ungene, og ammer de 1-2 ganger i døgnet. Ammingen er over innen kort tid. Dette er for å ikke tiltrekke oppmerksomheten til rovdyrene i området. Dette instinktet har fortsatt våre tamkaniner, så selv om det kan se ut som mor ikke gir ungene sine mat, gjør hun mest sannsynlig det. Er du usikker, kan du sjekke ungene, om de har fulle mager eller ei.

Når ungene er mellom 2 og 3 uker gamle, begynner de første så smått å titte ut av hulen sin og forsiktig utforske verden utenfor. På denne tiden begynner de også å smake på høy og annen mat tilgjengelig, men morsmelk er fortsatt den viktigste føden.

På denne tiden trenger ofte mor litt mer eller kraftigere tørrfôr for å holde formen, da ungene krever alt mer mat, noe som tærer på reservene til mor. Vi begynner smått med oppfôring rundt paring, og gir enda mer etter fødsel, som sakte trappes opp etterhvert som ungene vokser.

Når ungene er 8 uker er de leveringsklare og kan forlate mor. Hannene slakter vi fra 3-4 måneders alder, mens huene pleier vi la gå litt lenger hos mor og bli eldre før de slaktes. Enkelte hannkaniner blir tidlig kjønnsmodne, men vi har aldri opplevd at de har blitt det før fylte 4 mnd.

Smittepress – huene sammen eller hver for seg?

Frem til våren 2022 hadde vi alle huene sammen under drektighet, fødsel og oppfostring. Det var flere aspekter ved dette som gjorde det vanskelig. Vi kunne for det første ikke la de få unger samtidig. Dette kunne føre til at de fikk ungene sine i samme hus, og bare de sterkeste ungene i kullene fikk mat, hvilket gjorde at de andre ikke overlevde. Det første året valgte huene ulike hus, men neste år fikk de kull i samme, både de som hadde lik termin, men også de med ulik termin. Vi måtte derfor vente til ungene fra første kull var mer utenfor enn inne i huset før neste skulle føde, og slik gikk det videre.

En annen og stor faktor var smittepress. Når man har mange kaniner sammen, vil smittepresset naturlig nok øke. Parasitter sprer seg som ild i tørt gress, og spesielt for de som av forrige årsak ble født senere på året når varmen og fuktigheten økte ble livet vanskelig å overleve. Parasitter trives i varme og fuktighet. Selv om vi la gulv, gjorde rent ofte, holdt høyet opp fra gulvet så godt det lot seg gjøre, og brukte stallosan (rosa pulver som skal hemme vekst av parasitter, sopp og andre mikrober nede), kunne dødeligheten blant ungene være høy. Vi klarte rett og slett ikke holde tritt med rengjøring iht. antall dyr.

Våren 2022 bestemte vi oss derfor for å forsøke skille huene ved drektighet, for så å skulle sette de sammen igjen til høsten når hormonene er på et lavt nivå. Foreløpig oppdatering er svært positive resultater!

4 dager gamle unger i redet sitt

Pare opp mor på nytt?

Noen ganger kan man ønske å pare opp mor på nytt kort tid etter hun har fått kull. Kanskje er det en annen kombinasjon man også ønsker, eller kanskje var kullet veldig lite, og man ønsker flere avkom.

Uansett årsak må man alltid se an formen på hua før man bestemmer seg for en ny paring. Dersom hua har tapt seg og blitt tynn, parer jeg henne ikke opp igjen etter så kort tid. Hun skal alltid ha tid til å komme seg og få ro dersom hun trenger det. Har hun derimot fått et lite kull og formen hennes er helt fin, er det ingen grunn til å måtte vente til neste avlssesong. Da kan hun pares igjen når ungene er 8 uker.

Personlig vurderer jeg aldri å la hua få flere enn to tette kull. Selv om hun kan få mange kull i året, skal hennes velferd alltid komme først, og kroppen må få mulighet til å lege seg selv og roe ned. Normalen hos oss er at huene bare får ett kull hver i året, med én og annen som har fått to, enten to tette, eller ett om våren og ett annet om høsten. Mot høsten vil hormonene til kaninene roe ned, og paringslysten avtar. Det blir en naturlig pause gjennom vinterens kalde og korte dager, og vi tilfører ikke kunstig lys for å starte sesongen tidligere.

Testparinger

Hva er testparinger, tenker du? Det er noe vi driver med hvis vi skaffer oss nye kaniner fra stammer jeg ikke kjenner til eller de uten stamtavler. Det vil si at vi driver med systematisk innavl for å se om det dukker opp noen ulumskheter hos avkom, som bittfeil. Bittfeil kan være alvorlig for kaninene, og føre til smertefull og seig død i verste fall.

Som med eksemplene lenger opp med rexpels, gjelder det samme med bittfeil. For å sikre at de ikke bærer på noen bittfeil, lar jeg de søskenpare, eller avkom med forelderen jeg ikke kjenner linjene til i et par generasjoner. Er det ingenting å finne av sykdommer på genene, tåler dyrene dette veldig godt. Er det sykdommer i linjene, vil dette komme til syne, og jeg vet hva jeg ikke skal bruke videre i avlen min.

Innavl blir sett på som en uting, men det er en veldig effektiv metode for å lete etter feil. Feil oppstår ikke av innavl i seg selv, men dukker opp når de til slutt ikke har friske alleler å ta av. Når jeg er trygg på at linjene er friske, kan utavlen begynne, og jeg er trygg på at disse linjene kan brukes videre.

Poenget med dette er å sikre fremtidige generasjoner med friske gener. Jeg ønsker på ingen måte å bidra i å spre genetiske defekter, men jobber for å få frem friske, sunne og trivelige dyr. Når de kriteriene kan sjekkes av, kan det mer morsomme arbeidet med farger og pelskvalitet begynne.

Flykras Fern, som ble beholdt for å teste genene.