Slakting av kanin

IMG_4610En vesentlig del av å spise sine egne kaniner består av å avlive og slakte de. Dette er selvsagt den delen av dyreholdet vi liker aller minst, men vi føler det gir oss et mer naturlig syn på det å spise kjøtt. Vi har valgt å spise kjøtt, og for at vi skal få i oss kjøtt, er det dyr som må dø. Det er den naturlige konsekvensen, og det gir et mer personlig forhold til maten å ikke bare se de vokse opp, men også å avlive og slakte selv. 

Avliving

Det viktigste for oss når det kommer til avliving, er at det skjer så stressfritt som mulig og selvfølgelig smertefritt. På forhånd prøver vi å gjøre kaninene vant med håndtering, og de blir alltid slaktet av mennesker de kjenner. Husk at i Norge skal dyr alltid bedøves før slakt! “Dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskelig varetekt, skal bedøves før avliving. Bedøvingsmetoden skal gi bevissthetstap, og dyret skal være bevisstløst fra før avlivingen påbegynnes og til døden inntrer.” (Lov om dyrevelferd, §12. Avliving).

Avlivingen foregår med en fjærbelastet bolt som rettes mot kaninens skalle. Denne er designet for å gjøre dyrene bevisstløse, men så små dyr som kaniner dør gjerne av den alene. Deretter kuttes strupen på dyret slik at det blør ut. Når dyret har blødd ut regnes den som død, selv om de ofte er det lenge før.

IMG_4615-1

Vi sørger for at kaninen sitter stille og er godt sikret før vi plasserer bolten og trykker inn knappen. I løpet av sekunder er strupen kuttet og dyret blør ut. For å vite hvor bolten skal plasseres, markerer du et kryss dratt fra roten av øret til øyet. Bolten plasseres midt i krysset (se illustrasjon).

Det er et stort sjokk for kroppen, og de får dødskramper. Jo eldre dyret er, jo mer og jo sterkere er krampene grunnet muskelminne. Dette er viktig å huske på, for de første gangene kan det virke svært dramatisk og man kan være redd for at kaninen fortsatt lever. Etterhvert lærer man raskt å kjenne igjen rykningene som kun rykninger, og en levende kanin i smerter og frykt ville beveget seg annerledes.

Etter kaninen er avlivet og krampene har gitt seg, venter vi noen minutter og tømmer deretter blæren ved å holde kaninen opp med rumpen ned. Det kan være greit å gjøre før man går i gang med flåing og slakting.

IMG_4629

Flåing og partering

Etter dyret er ferdig avblødd og blæren er tømt, går vi over på det mer tidkrevende arbeidet med å flå og fjerne innvoller. Vi henger kaninen opp-ned etter bakbeina, løsner huden fra lår og bakpart, og deretter drar vi skinnet av og snitter bort hodet og forlabbene. Da står vi igjen med et helt skinn som vi senere garver.

Når vi fjerner innvollene lager vi først et langt kutt langs magemusklene, svært forsiktig så vi ikke ødelegger tarmer og deretter kjøttet med tarmbakterier, før vi bruker hendene og drar ut det som ut skal. Endetarmen kan være litt utfordrende om den sitter fast, men som regel klarer vi dette greit fint.

Vi separer lever, nyrer, hjerte og lunger fra resten, og fra leveren fjerner vi galleblæren. Galleblæren hos kanin tåler en god del håndtering, og kan fint tas tak i med to fingre og dras vekk fra leveren.

En kjapp vanndusj for å få bort litt småhår etc. fra kjøttet, og kjøttet er klart til bruk! En kanin trenger ikke henge til mørning. Dødsstivheten inntreffer kort tid etter dyret er avlivet, men vil forsvinne av seg selv innen det har gått veldig lang tid. Èn natt i kjøleskapet, og det pleier være over. Det er lurt å kjøle ned kaninen sakte, før den puttes i kjøleskapet.

Selve slakteprosessen bør gjøres på kjølige dager, grunnet bakterievekst. Bakteriene trives godt i fuktige og varme omgivelser, så slakting på høsten er å foretrekke.

Det finnes mange gode instruksjonsvideoer på YouTube om hvordan man flår og parterer kaniner. Se gjerne flere av de, slik at du finner den metoden som passer nettopp deg!


“Respekter dyrene dine. Når du er selvforsynt med kjøtt, både lever og dør de for din skyld”

Sitert fra boken “Selvforsyning i praksis”, av Maria Österåker.

148442543_816039675616174_2429839749428012298_n

Vi prøver også å bruke det meste av kaninene. Kjøttet spiser vi selv, men noe går også til hundene. Leveren bruker vi til å lage leverpostei, føtter, hode og nyrer går til hundene, lunger og hjerte går til vaktlene og skinnet garver vi selv.

Et sitat jeg leste i boken “Selvforsyning i praksis”, av Maria Österåker, følte jeg beskrev så godt vår filosofi og våre følelser rundt det å slakte dyr: “Respekter dyrene dine. Når du er selvforsynt med kjøtt, både lever og dør de for din skyld.” Med dette i tankene, gjør vi vårt for at dyrene skal ha det bra når de lever og at de dør en rask og smertefri død. Vi spiser dyr som hver eneste dag tar akrobatiske hopp av pur glede fordi de trives så godt. De spiser sesongens grønt, og høy fra både lokale bønder og som vi selv har tørket over sommeren, samt friske grønnsaker, gress, løv, lyng og urter. De går og beiter hver dag det lar seg gjøre, og de har et liv uten små bur og er omgitt av artsfrender og natur.


Ytterligere lenker med informasjon om hjemmeslakt

Mattilsynet – hjemmeslakting

Forskrift om avliving av dyr

Avliving med bolt som bedøvelse – video

Avliving med slag som bedøvelse – video