De siste par årene har preget oss alle. Nå har Norge nylig åpnet opp igjen, og jeg sitter her, bekreftet smittet, som den siste i husstanden. Ikke verre enn en mild influensa, med litt verre hodepine enn ellers. Koppen er fylt opp med kaffe og sjokolademelk, og på høytaleren spilles det rolig country-musikk.
Det de siste årene her har lært meg angående mine planer for selvforsyning, er at de oftest “går rett i dass”. Ikke på grunn av covid-19, men på grunn av livet. Kroppen er fortsatt ikke der den skal etter svangerskap og fødsel, men det er ikke verre enn at alt går, bare jeg tar det med ro og ikke presser. Det som tar mest, er livet med småbarn og livet som student. I fjor gikk jeg sykepleien, men endret mening og nå går jeg barnehagelærerutdanning. Eller pedagogisk lederutdanning, som det så fint heter. Et svært viktig og innholdsrikt studie, på vei inn i et yrke som er alt for undervurdert, men som vil være så givende.
Livet som student og småbarnsmamma er hektisk og energikrevende. Det tar hele overskuddet mitt, og så tar det litt til, uten at det er noe negativt. Jeg elsker begge deler! Men grønnsaker i hagen blir det heller lite av! Jeg har gitt det et forsøk nå, to vårer på rad, bare for å se det glippe ut av tanke, prioritering og lyst. Dyrene vi har kommer tross alt før viktigheten av å sørge for at ting spirer og gror.
I år er derfor planen bare å ta det som det kommer. Vi har noen tomatfrø og noen paprikafrø som er bestilt og mottatt, jordbærene kommer til å vokse, og hvert år får vi ruccola i ene pallekarmen. Hønene skal få jobbe som de gode kompostarbeiderne de er, og gjøre kaninmøkka om til jord slik de gjorde i fjor. Kyllinger skal klekkes, kaninunger skal fødes – og det er faktisk det. Mer skal ikke planlegges. Og det er det en veldig ro i å tenke over. Noen kaniner flytter ut, noen flytter inn, noen pensjoneres kanskje, en del slaktes. Det blir nok å gjøre uansett.
Hønseflokken vår har blitt endret igjen, og med unntak av to mixer som ligger godt plassert i hjertet mitt, har vi nå utelukkende orpingtons i ulike farger. Det er rasen vi bestemte oss for da vi først kjøpte kyllinger, og rasen vi trives best med. Nå har vi gleden av å få mange ulike fargede individer, som alltid er gøy. Avlen ligger for kjøtt og egg, med helse og gemytt som førstepri. Utstillingsdyr er ingen interesse, og vi selger heller ikke for utstilling.
Veslejenta vår begynner å bli større, og det åpner kanskje opp friheten til å gjøre litt mer ute, men det betyr også bedre evne til å bevege seg rundt for henne, og mer å passe på. Da gjenstår det bare å se nettopp hvor produktive vi blir i år. Vi kan heller fokusere på kjøkkenhagen litt senere! 😉
Ønsker dere alle et fantastisk, bekymringsløst og innholdsrikt år!
FLYKRA 